"Å range buksa"

 

Mennesket har behov for det kjente og trygge. En metafor på dette er at vi ofte har et ønske om å holde oss til den sti som vi har valgt. Psykologene kaller det ofte stiavhengighet.

Et eksempel på dette ble jeg gjort oppmerksom på under et kurs i førstehjelp tidlig på -80 tallet. Kurset tok for seg søk av savnede i skog og fjell. Kursholderen redegjorde for hva som hendte når noen gikk seg bort. Han kunne fortelle at over 95 % av de som går seg bort går til venstre. Grunnen til dette er visstnok at de fleste av oss har en dragning til venstre. Blant annet så danser vi til venstre.

Historien som kursholderen fortalte var om et sagn fra Østerdalen om Huldra. Huldra kunne få «tak» på folk og på den måten villede dem inn i skogen slik at de aldre kom tilbake. Det eneste som nyttet når Huldra fikk «tak» på deg var å kle av deg buksa og kle den på deg med ranga ut. Da ville Huldra slippe «taket» og du ville finne veien hjem.

Den psykologiske forklaringen på hvorfor dette virket - var at når man gjorde noe så inn i granskauen dumt som å kle av seg og range buksa - så nullstilte man hjernen. De forstillinger man hadde forsvant og man gjorde nye vurderinger. Vi kan kalle det «Å RANGE BUKSA»

Kanskje er det slik på andre områder også. Man gjør slik man alltid har gjort og oppnår derfor det samme som man alltid har gjort. For å få til endringer må man kanskje vurdere sitt verdensbilde på nytt. Etablerte sannheter må vike for nye tanker. Det kan være krevende og en det vil være vanlig å møte motstand fra andre, samtidig som man kan bli i tvil selv. Å endre sine egne modeller og tanker for hvordan ting er, krever mot.